Marits hjemmeside

En dame på 65 år ringer sitt boligkontor og purrer på husleie innbetalingsblanketten tirsdag før påske.

Den måtte jo komme om den skulle bli betalt før fristen gikk ut 1. april. Hun får til svar, at den sikkert er å finne i posten da den ble sendt på fredagen før.

Men nei da, ingen blankett var å finne i damens postkasse. Lettere irritert går hun allikevel til postkontoret for å utføre flere ærend.

Damen er litt dårlig til bens og det første som møter henne er en lapp som forteller at posten er midlertidig flyttet til en brakke i bakgården.

Hun sukker tungt og begynner å gå mot bakgården. Hun måtte bare få kjøpt påskekort som skulle sendes til barn, barnebarn og oldebarn. Hun hadde jo fått så fine påskekort fra dem.

Sliten og vond i bena kommer hun endelig bort i luka og sier, «Unnskyld, har dere påskekort her?» Beklager, det har vi ikke, sier mannen bak luka. Men prøv i butikken over gaten.

Frustrasjonen tar overhånd, og i sin fortvilelse freser damen ut «KYSS MEG I RÆVA FOR ET SYSTEM» i det hun går ut av postfilialen.

Hun hører de andre postkundene humrer og ler der hun passerer de på veien ut. Blodtrykk og puls er nå så høyt at det er like før vi ser det begynner å ryke av hår toppen hennes.

Hun peiler seg inn på kiosken over gaten, men nei, de selger heller ikke påskekort og hun sendes videre til butikken litt lenger opp i gaten. Nei, de hadde heller ikke det damen var på jakt etter og hun sendes videre til neste kiosk som ligger litt lenger bort.

Har dere påskekort spør damen, for ente gang. Dessverre lyder svaret, nok en gang. Men prøv i bokhandelen ved siden av, der vil du kanskje finne noe.

Damen går inn i bokhandelen og spør i en litt irritert tone, har DERE sånne enkle påske kort som det går an å sende i posten til folk?

Ja, vi har noe igjen i den hyllen der borte tror jeg, sier ekspeditrisen.

ENDELIG, Damen går mot den anviste hyllen og finner 7 vakre påskekort som skal sendes til familien. Nå er hun så utslitt og ferdig at hun bare ønsker seg hjem igjen så fort som mulig.

Hun spør om det er et sted der hun kan sitte mens hun skriver kortene og blir vist et lite bord og en stol i et hjørne av butikken.

Hun synker ned på stolen og begynner å skrive på kortene. «GOD PÅSKE» hilsen mamma og putter i konvolutter.

Nå mangler bare frimerke og hun går bort til ekspeditrisen igjen og ber om 7 stk. frimerker. Beklager er svaret hun får, vi selger ikke frimerker. Men prøv i matforretningen over gaten.

Skal dette aldri ta slutt, tenker damen som trasker videre til neste butikk. Heldigvis hadde de frimerker og postfilialen måtte hun forbi på veien hjem igjen.

Endelig var det gjort, en 1/2 times jobb hadde blitt til over 2 timer, nå skulle det bli godt og komme hjem og slappe av.

Damen har akkurat puttet kortene i postkassen da mobiltelefonen hennes ringer. Det er den ene datteren som lurer på hvor hun er og hvordan hun har det.

Hun skjønner fort at mor er ute i forretninger og at hun ikke er helt i humør. De blir enige om at datteren skal ringe igjen om en 1/2 time, da er hun sikkert kommet hjem og de legger på.

Mobilen rekker bare å skli tilbake i lommen før det ringer igjen. Det er den andre datteren som ringer og vil skravle litt med sin mor, men hun får beskjed om at vi må ha luktet at hun har gått ut denne dagen og at hun vil bli ringt opp igjen så fort mor kommer hjem.

Hun skjønner også at mor ikke er i det beste humøret og legger lydig på, mens hun undres litt over bruddstykker fra tlf. samtalen.

Vel hjemme igjen har damen fått seg en kopp kaffe og ringer sin datter tilbake. Hun forteller sin strevsomme historie, mens datteren blir mer og mer forpint av latter og til slutt sprekker i en gapskratt.

Hun ler så tårene triller og priser seg lykkelig for at hun ikke var med sin mor på handletur denne dagen.

Så er turen kommet for å ringe den andre datteren, og det samme skjer her. Døtrene ler til de nesten gråter av sin mors jakt på påskekortene.

Dagen etter ringer barnebarnet og takker for det nydelige påskekortet hun har fått, samtidig som hun spør forsiktig om det ikke skulle stått hilsen mormor?

Vi sjekker alle kortene og finner ut at hun hadde nok med bare å være mamma denne ene dagen.

Det sto hilsen mamma på alle sammen. Kortene var aldeles nydelige og vil bli tatt godt vare på sammen med denne historien som skjedde midt i Oslo mars måned 2002.

Alle kort kom frem i tide før påske, til og med mitt som var forsøkt åpnet av postbudet. Dessverre er det ikke første  og sikkert ikke siste gang dette skjer, men vi har gitt opp å klage på posten det skjer ingen ting allikevel.

Sitter nå og lurer på om damen skal få tilsendt en bunke med uskrevne påskekort i år eller om jeg skal vente og håpe på en ny påskehistorie fra den kanten.

Lukten av stekt egg og bacon slo i mot meg og jeg trodde Simen var kommet hjem tidligere enn forventet fra seminaret han hadde vert på de siste dagene. Jeg vipper fort av meg skoene og ser for meg et koselig måltid og en rolig stund med Simen, håper han ikke er ferdig med å spise alt, tenker jeg i det jeg skynder meg ut på kjøkkenet

Jeg tar i dørklinken og er på tur til å si ”Hei! er du alt hjemme” da heiet…… blir hengende i luften og resten av setningen drukner i overraskelsen over å finne kjøkkenet tomt. Der stod det bare tomme vinflasker og tallerkener på bordet. Jeg kjenner gleden over et rolig måltid med Simen fordufter ut i det blå og går videre inn i stuen for å se hvem det er han har med seg hjem i kveld.

Simen hadde ofte med seg kamerater hjem og som regel endte det med overnatting  hvis de hadde jobbet til sent utover kvelden. Jeg undres litt over at det kun er tv prat jeg hører fra stua, Simen pleier nemlig ikke å se på tv til vanlig, men det er den som står for all pratingen der inne nå.

Sånn bortsett fra en ukjent fyr som ligger på sofaen vår og sover er det ingen andre å se. Men jeg regner med at det er en av Simens nyeste kompiser som ligger der og drømmer, så jeg slukker tvn og lyset, før jeg begir meg opp i andre etasje for å legge meg. Simen vet jeg ikke er begeistret for overnattings gjester, og spesielt de jeg ikke har hilst på tidligere. Jeg kjenner irritasjonen som  vokser innvendig, for han som ligger på sofaen vår og drømmer nå har  jeg ikke sett sammen med Simen tidligere og jeg synes det er en smule ekkelt med fremmede menn i huset.

Jeg har mistet lysten på mat og kjenner meg bare enda mer sliten enn da jeg låste meg inn for en liten stund siden. Jeg synes bare det skal bli godt å få lagt seg nå, så alt annet får vente til i morgen tidlig. Simen skal jammen få høre at de i det minste kunne ryddet opp etter seg på kjøkkenet før de gikk til sengs, og ikke la det se ut som en svinesti i huset, når han visste at jeg kom sent hjem fra jobb.

Døren til soverommet står litt på gløtt og jeg dytter den forsiktig opp så jeg ikke skal vekke Simen som ligger der og snorker så det durer i veggene. Men i lysstripen fra gangen ser jeg brått at det ikke er Simen som ligger i sengen vår allikevel, men en vilt fremmed mann og en naken kvinne.

Jeg gir fra meg et gisp i det jeg sjokkert vakler ut av rommet igjen. De våknet heldigvis ikke av utbruddet mitt, men hvor i all verden kunne Simen ha gjort av seg  og hvorfor i all verden lå disse menneskene i våres seng? Dette var jo det eneste rommet i hele huset som var fredet for gjester, det rommet var kun vårt og bare vårt.  Nå begynner jeg sannelig å bli ergerlig på Simen, dette skulle han få høre, og nå fikk  det være slutt på all overnatting i lang tid fremover.  Det skulle senere vise seg at paret i sengen  het Ramona og Boye, de var gamlekjærester fra ungdomstiden, og mannen som lå på sofaen i stuen, het  visstnok Marvin og var kompisen til Boye.

Jeg kikker inn på gjesterommet hvor jeg er sikker på å finne syndebukken, men rommet er tomt. Nå begynner jeg virkelig å bli fortvila og er lei av å leke katt og mus leken, og bestemmer meg for å ringe Simens mobil for å høre hva det er han driver med. Det ringer…….

Etter tredje ring tar han endelig telefonen og jeg gir han inn etter notene og avslutter med, ”hvor i himmelens navn er du og hva driver du med”;

”Driver med, jeg? ” svarer en søvnig stemme i den andre enden, av telefonen, ”jeg er på seminar og ligger i sengen min på hotellet og gjør ett forsøk på å sove”.

Jeg blir iskald innvendig (frykten kommer snikende, som en mørk skygge, og legger seg som en kappe. På mine skjelvende skuldre,)  da jeg spør Simen om han ikke kjenner folkene som ligger og sover rundt omkring i leiligheten vår.

Simen virker uforstående til det hele og blir engstelig etter som jeg forteller hvilket syn som har møtt meg da jeg kom hjem fra jobben sent nå i kveld. Det begynner å gå opp for meg at Simen ikke kjenner til noe av dette, og jeg får totalt panikk,  frykten tar skikkelig overhånd nå og jeg hører knapt hva Simen sier i den andre enden av tråden, der jeg styrter skrekkslagen, ned trappene til første etasje.

På veien gjennom stuen bråstopper jeg litt, men bestemmer meg for å prøve å gå stille forbi sofaen allikevel, den fremmede mannen ligger ennå og sover og jeg vil nødig vekke han, jeg vet jo ikke hva slags fyr dette er.  Da får jeg se ansiktet hans for første gang denne kvelden, og skjønner brått at han som ligger der, ikke sover, han er død.

Han ligger der og stirrer stivt og tomt ut i rommet og jeg blir helt skjelven. Vi har en død mann på sofaen i stuen og ett ukjent par i dobbeltsengen vår ovenpå, og jeg er alene hjemme. Jeg er så skjelven på hendene nå at jeg mister mobilen i farten. Den glir gjennom fingrene mine, og videre bortover gulvet, til den blir liggende under sofaen, akkurat der hvor den døde mannen ligger, og stirrer meg i senk med det tomme stive blikket sitt. Jeg føler at jeg kommer til å spy om jeg ikke kommer meg ut  av huset snart.

Stiv av skrekk, vet jeg ikke helt hvor lenge jeg blir stående som limt til parketten.  Jeg bare glor tilbake på  den ekle ukjente mannen som ligger der, og mobilen min, som ligger like ved den ene hånden hans. Med en kraft anstrengelse, klarer jeg å rive meg løs, og vakler forbi sofaen og ut i gangen. Mobilen får ligge der den ligger, jeg akter ikke å bøye meg ned for å plukke den opp,  ”best å komme seg ut mens det  ennå er tid”, tenker jeg, i det jeg stormer ut i entreen.

Jeg river kåpen ned av knaggen mens jeg putter føttene i skoene, og skal til å ta i håndtaket til utgangsdøren, da jeg hører en nøkkel som blir stukket i låsen på utsiden. Jeg slipper håndtaket som om jeg har fått ett elektrisk støt og plutselig blir alt svart.

Simen dro fra hotellet i all hast da han skjønte at noe var fryktelig galt der hjemme, han stakk nøkkelen i låsen og  dyttet kraftig på døren, men noe stengte for  på innsiden, han kom ikke inn. Fortvilet ringer han til både ambulanse og politi og forteller  om telefonsamtalen med Kaja noen timer tidligere og at de var blitt brutt midt i samtalen. Han vet at noe er fryktelig galt og han trenger hjelp, nå med en gang, Politiet ber Simen vente utenfor til de kommer og de lover å komme så snart de kan.

Simen synes det er greit, bare de skynder seg å komme, han er nemlig ikke så veldig lysten på å gå inn i huset alene, etter at Kaja hadde fortalt om de ubudne gjestene som befant seg i huset.

Kort tid etter, hører Simen sirenene. Det er bare gått noen få minutter siden han ringte, men de minuttene føltes som evigheter. Endelig,… han går dem i møte og inspektør Hansen får nøklene til huset, Simen blir vist bort til en av politibilene som har parkert rett utenfor boligen. Han må avgi forklaring mens inspektør Hansen og hans menn tar seg inn i huset på egenhånd.

Simen er så fortvilet at han nesten ikke klarer å tenke en klar og fornuftig tanke, han lurer på hvordan det går med Kaja, tenker på hva som egentlig kan ha skjedd i hjemmet deres. Han kan nesten ikke fatte og begripe det som skjer og skulle ønske det hele bare var en vondt drøm som han snart ville våkne opp av.

Politiet har kommet seg inn i huset nå og beordrer raskt  ambulanse personellet til å ta seg av kvinnen som ligger blodig rett på innsiden av ytterdøren. Politi inspektør Hansen kommer bort til Simen og ber om en bekreftelse på at det er samboeren  hans som blir hentet ut og kjørt til sykehuset for behandling. Simen rekker bare så vidt å bekrefte at det er Kaja som ligger der, før båren med henne, blir lempet inn i ambulansen og kjørt av sted. Han får ikke lov til å følge med til sykehuset riktig ennå for betjentene som jobber i huset trenger hjelp til å besvare noen flere spørsmål etter hvert som det dukker opp nye ting der inne. I tillegg må han gi noen opplysninger om Kaja  også, det  videreformidles pr. tlf til ambulanse personellet med en gang, sånn at Kaja raskere får den hjelpen hun trenger.

En klump setter seg fast i halsen på Simen og tårene presser på i øyenkroken, Kaja hadde fått alvorlig sjokk og sannsynligvis slått hodet kraftig i det hun falt. Simen følte seg heller ikke særlig bra der han måtte sitte og vente i politibilen, til Hansen og kriminalteknikerne fikk full kontroll over situasjonen. Det kom stadig flere politifolk og Simen trodde snart de hadde fått hele politikorpset på besøk i hjemmet sitt, men det var teknikere og åstedsgranskere som var kommet for å sikre spor.

Det hadde vist seg å være to lik i boligen, (en mann og en kvinne),  i tillegg var en person sendt til pumping på legevakten, før avhør av han kunne begynne.

Boye som han het, hadde store problemer med å komme til seg selv, der han lå til observering, på en benk på legevakten etter pumpingen som nettopp var foretatt.  Boye og Marvin, viste seg å være gamle kompiser og kjenninger av politiet, men kvinnen i dobbeltsengen ovenpå, var det ingen opplysninger om, før Boye ble såpass klar i toppen at han muligens kunne gi inspektør Hansen og hans menn, en pekepinn på hvem hun var og hvor de hadde truffet henne.

Ingen av deres nåværende venner visste om at Ramona og Boye hadde hatt et forhold tidligere. Ramona gikk sine egne veier, sist Boye ble tauet inn for et brekk han hadde gjort, hun hadde ikke sett han siden den gang,  kanskje ikke så rart siden Boye hadde sluppet ut på prøve for få uker siden.

Det hele tydet mest sannsynlig  på overdose for begge de to avdøde, til tross for at det ikke fantes spor av brukerutstyr i huset.

Politiet kommer til å jobbe i boligen i mange timer utover natten, men Simen blir endelig dimittert, nå kan han dra av gårde til sykehuset for å sjekke hvordan det står til med Kaja som hadde blødd kraftig fra et sår i hodet da ambulansen kjørte av gårde med henne for noen timer siden.

Kaja har ennå ikke våknet når Simen ankommer sykehuset, men Kajas foreldrene er kommet utenbys fra og de begynner å spørre ut Simen om hva som har skjedd. Det viser seg nemlig at hun er falt i koma og alt virker mye mer alvorlig enn først antatt. Simen kan ikke fortelle dem så veldig mye mer enn det de alt har fått vite av legene og politiet, han vet heller ikke hva som egentlig har forgått i hjemmet deres, bare det at Kaja nå ligger her i koma og to døde personer er funnet i huset deres i tillegg til mannen som ble kjørt til pumping på legevakten.

Avhøret av Boye begynner på politistasjonen kl 08.00 den påfølgende morgenen og det viser seg å gå veldig greit, han er rimelig samarbeidsvillig når han skjønner hvor alvorlig natten har utartet seg. Han føler seg ennå ganske groggy etter nattens strabasiøse hendelser med real festing etterfulgt av pumping på legevakta. Han og Marvin hadde vært på pub tidlig på ettermiddagen og drukket en god del øl.

De to guttene hadde hengt sammen etter at Boye slapp ut. Marvin hadde skaffet seg så mange fine kontakter mens Boye satt inne, og nå var det alltid en fest  å gå på eller en kompis man kunne sove ut rusen hos, noe som passet Boye utmerket, da han ikke hadde noe annet sted å gå til. Familien ville ikke vite av han, på grunn av rusproblemene og brekkene han hadde vert med på tidligere.  De ønsket ikke å ha politiet på døren stadig vekk, på leting etter han, for noe ulovlig han hadde vert med på.

På veien hjem til Didrik som hadde lånt bort leiligheten sin for kvelden,  traff Marvin og Boye på Ramona. Hun hadde nettopp satt seg ett skudd heroin, sammen med ei venninne, i  bakgaten like ved, men venninna dro videre alene, for å treffe en type.

Ramona ble glad da hun traff på Boye og Marvin, nå kunne hun bli med dem videre,  og slipper derfor å lete mer, etter husly for natten. Hun gledet seg over å ha truffet Boye igjen etter så lang tid, hun visste ikke helt hvor lenge siden det var, men hun synes Boye så godt ut og han tok alltid vare på henne.  Det han ikke visste, var at hun hadde begynt med hardere stoffer og at hun var blitt hiv smittet siden sist de traff hverandre, noe hun heller ikke fortalte han denne kvelden. Nå skulle de bare nyte gleden ved å ha funnet hverandre igjen.

Sammen gikk de tre rørebøttene videre mens de skrålte og lo. De skulle overnatte i Villaveien 8, hvor Didrik bodde og gledet seg veldig  til å komme i hus og få igjen varmen.  Men gode og fulle som de var, hadde de ikke tatt seg bryet med å finne frem nøklene til ytterdøren, som lå på sin faste plass under trappa, når de så at vinduet i første etasje sto åpent. Vinduet var så lavt ned mot bakken at det nesten bare var å spasere rett inn.

De krøp gjennom vinduet etter tur og fant fort veien til kjøleskapet. Didrik hadde sakt de bare måtte føle seg som hjemme, han var litt av en kjernekar denne Didrik, og de satte stor pris på hans gjestfrihet. De registrerte bare ikke at det var Villaveien 6, de hadde tatt seg inn i og ikke nr 8

Den skjebnesvangre dagen hadde Kaja latt vinduet ved inngangsdøren stå åpent , når hun gikk på jobb om morgenen, sånn at katten til naboen kunne komme inn og få mat i løpet av dagen. Hun og Simen skulle passe katten for naboen, mens eierne var på ferie.

De bodde vanligvis i et trygt og rolig boligområde, hvor nesten alle kjente hverandre og det var vanlig å la dører og vinduer stå ulåst innimellom. Det kom sjeldent fremmede til denne bydelen.  Kaja hadde følt seg rimelig trygg hele tiden, helt til nå, da hun brått hadde blitt klar over at det var totalt for henne, ukjente mennesker i hele huset og at hun hadde vært alene hjemme, uten Simen å støtte seg til.

Ikke engang rusmisbrukerne i nærområdet trengte de å frykte, de var alltid blide og greie når de møttes på veien, til eller fra butikken, og de holdt seg stort sett for seg selv, det var aldri noe bråk med noen av dem.  De gjorde heller aldri innbrudd eller skapte noen annen form for frykt i nærområdet,  alle var vi var trygge på dem og de var trygge på oss, og sånn ville vi at det skulle fortsette å være i nærområdet vårt.

Det var lenge siden Marvin og Boye hadde vert på besøk hos Didrik. Han hadde fortalt at han hadde pusset opp mye i huset i det siste, men at han så til de grader hadde fiffet opp huset sitt, hadde ingen av dem drømt om, men hva spilte vell det for rolle bare de fikk igjen varmen og fikk sove ut.  De virkelig nøt luksusen i de badet i .

Ramona var helt kjørt, men hadde kvikknett til litt igjen, nå når hun hadde Boye til å passe på seg. Nå slapp hun å bruke så mye krefter og energi på å stadig følge med på hvem hun hadde rundt seg, for hun hadde ofte fått mye juling av fremmede i rusmiljøet hun hadde vanket i de siste årene, men det var i nabobyen og ikke her, det virket roligere i denne byen og folk virket vennligere, men hun klarte ikke helt å slippe taket i angsten allikevel.

De hadde kost seg med egg og bacon, som de hadde funnet i kjøleskapet, og drukket et par flasker vin før de hadde krøpet til køys, Boye og Ramona la seg til å sove etter en heftig runde i køya, og mer visste han ikke før politiet vekket han i natt og kjørte han til pumping på legevakten. Marvin hadde sakt han skulle legge seg litt på sofaen i stuen og se litt på tv før han tok kvelden, han virket helt ok når Boye og Ramona gikk opp i andre etasjen.

Boye kunne ikke for sitt bare liv skjønne hva som hadde skjedd. Dette var da helt for jævlig. To av de beste kompisene hans var døde på en og samme natt, og i tillegg lå en for Boye, ukjent huseier i koma på sykehuset. Hva i helvete hadde skjedd og hva skulle han gjøre nå? Og hva hadde skjedd med denne huseieren, han fatter ikke bæret av noen ting, men det begynner å gå opp for han hvor ille det hele er.

Boye tenker på Didrik og mener bestemt at han hadde nevnt noe om ei dame han skulle møte, kanskje det var denne dama som egentlig var huseieren til Didriks bolig. Men nei, han fikk seg ikke til helt å tro på det heller. Didrik var en real kar som det aldri var noe tull med og han hadde garantert ikke tatt livet av Marvin og Ramona. Didrik var elektriker av yrke og han var alltid ute på jobb, ett eller annet sted. Han løp ikke rundt og bølla med folk.

Boye vet neimen ikke om han tør å smake på flaska igjen etter dette om han noen gang slipper ut herfra igjen da, men det skal bli vanskelig å bevise sin uskyld med to lik i et fremmed hus. Men en ting er helt sikkert han har ikke drept vennene sine og noen huseier kan han ikke huske å ha sett eller hørt kvelden før. At det hadde vært så annerledes hjemme hos Didrik, reagerte han heller ikke så veldig på, for han visste at Didrik lenge hadde holdt på med oppussing av kåken sin. Og hva kommer Didrik til å si nå, tenker han. Har han også blitt innkalt til avhør hos politiet og hva vil han si? Tankene er mange i Boyes hode.

Begge de to døde blir sendt til obduksjon og det viser seg at Ramona har fått i seg et alt for  rent og sterkt  stoff og at det var dette hun sannsynligvis døde av. Marvin hadde dødd av kvelning. Det viste seg at han hadde et stort drops sittende fast i halsen, det stengte for de frie luftveiene, i tillegg hadde han inntatt ganske mye alkohol i løpet av kvelden, og det ble målt urovekkende høy promille i blodet. Promillen alene kunne fått en dødelig utgang og det hele var ufattelig tragisk.

Boye lurer nå på hva tiltalen mot han vil lyde på, men dette lover langt fra godt for han som nå hadde vært ute på prøve. Han føler nesten han har fått dødsdommen allerede der han sitter og tenker tilbake på nattens hendelser, og lite aner han der og da om hvor rett den magefølelsen skal vise seg å være.

Ramona hadde nemlig for få uker tilbake fått påvist at hun var Hiv smittet og sannsynligvis var i ferd med å utvikle Aids. Hun hadde lenge gått og hanglet før hun oppsøkte lege og nyheten om hvordan det stod til med helsa hadde sendt henne rett på kjøret igjen. Når hun snart skulle dø allikevel, ”kunne hun faen meg ha det litt gøy først, den tiden hun orket å henge med kompisene sine.” tenkte hun.

Som den glajenta Ramona var fortalte hun ikke Boye om sykdommen, selv om hun visste innerst inne at han ville bli smittet. Hun fikk seg ikke til å si det, hun ville ikke miste Boye igjen, nå når hun først hadde funnet han, for han var så snill og han elsket henne, det visste hun.

Simen kaster et blikk på klokka, den viser 19.25  Han er sliten og har sovet  dårlig de siste ukene,  men han får seg ikke til å forlate Kaia på sykehuset, han er der så ofte han kan. Han kommer ofte rett fra jobb og sitter hos henne til langt på kveld i håp om at hun skal våkne opp igjen snart etter den grufulle natten i hjemmet deres.

Det hadde vært ved et par anledninger Kaja hadde rørt litt på den ene hånden, men det hadde vært så lite at Simen ikke var helt sikker på om det var sant det han så eller om det var ren ønsketenkning. Men han håpet av hele sitt hjerte at hun snart ville våkne opp igjen og smile til han med det ertende blikket og den trillende og smittende latteren på lur.

Å Gud, som han savnet den gode gamle Kaia. Han stryker henne over kinnet og hvisker små ord og hemmeligheter inn i øret hennes, nynner på favoritt musikken hennes og håper hun registrerer det han sier og gjør, mens han sitter der og venter.

Sykepleiere kommer og går hele tiden og sjekker tilstanden til pasienten og gjør små endringer i medisineringen før de går ut igjen og Simen sitter atter en gang alene igjen med sin Kaia. Han er nesten på nippet til å falle i søvn med kaias hånd i sin, da hun plutselig rykker til seg hånden, noe som nesten skremmer vettet av Simen, da vannglasset på nattbordet går i gulvet med et knas.

Lykkelig kan Simen registrere at Kaia er i ferd med å våkne og han bøyer seg over henne og kysser henne på pannen, i det han sier, ” hei på deg Tornerose, har du sovet godt? Kaia ser bare uforstående tilbake på kjæresten sin og skjønner ikke helt hva han mener med det.

De blir blendet av takslyset, når pleierne kommer stormende inn i rommet, for å sjekke hva som skjer. De har fått et kraftig utslag på monitoren inne på vaktrommet og har tilkalt lege som snart vil komme å se til pasienten.

Simen unnskylder seg, og tilbyr å tørke opp på gulvet, men pleierne sier at det bare kan ligge, de skal ta det de, så får ikke Simen glasskår i fingrene. Han setter seg i stolen igjen, så han ikke skal gå i veien for pleierne som har begynt å spørre ut Kaia om hun husker navnet sitt, alder og adr og om hun husker hva som skjedde før hun kom hit til sykehuset.

Hun svarte ” Kaia Maxborg, 22 år, og jeg bor i Villaveien 6, men jeg vil aldri gå dit mer,” ”hvorfor det” svarer dr. Sandersen. ”Det vet jeg ikke”, svarer Kaia, og dr. Sandersen får en rynke i pannen.  Han ser ned på Kaia og sier, ”du får ligge her å hvile litt, mens jeg snakker noen ord med Simen på gangen, så skal vi se om vi kan finne litt mat til deg, der ute. Du er sikkert sulten.

Ja, Kaia føler seg skrubbsulten og mat høres helt topp ut.

”Men hvorfor ligger jeg her” prøver Kaia seg med,  i det Simen og dr. Sandersen går mot døren. Simen som har vært taus en liten stund, sier gråtkvalt at ”det er en lang historie, men jeg er så glad for at du er våken nå og ser ut til å ha det bra.

Pleierne kommer inn med rene håndklær og sengetøy, jeg skal få lov til å ta meg en dusj, mens de skifter på sengen min. Jeg setter føttene på gulvet, men må ha hjelp ut i dusjen, jeg er svak og føler at bena vil svikte når som helst og hodet mitt er som en enorm karusell uten bremser.

Jeg rekker å dusje med pleiernes hjelp og blir leiet tilbake i seng, så blir alt svart på nytt. Pleierne brer dyna forsiktig over meg, før de slukker takslyset og går ut, det er kun nattlampen som står på over sengen min.

Kaia sover rolig når Simen kommer inn til henne en liten stund senere.Dr. Sandersen ville ikke at Simen skulle fortelle Kaia så mye om det som hadde skjedd, men heller prøve å få henne til å fortelle det hun selv husket fra den skjebnesvangre natten, uten å presse henne. Men at hun husket navnet sitt og adr. Sin lovet godt, mente legen, men Kaia ville trenge litt tid nå, til å la alt synke litt inn over seg.

Simen satt der i mørket og så på kjæresten som sov, og en gledeståre rant nedover kinnet hans, snart kunne han reise hjem igjen med sin Kaia, men hva hadde hun ment med at hun aldri ville gå dit mer. Husket hun hva som hadde skjedd allikevel og ville hun virkelig flytte, etter all jobbingen de hadde lagt ned i huset.

Uansett hva hun hadde ment,  han gjorde alt for sin Kaia og når hun våknet skulle han fortelle henne, at foreldrene hennes ville komme på besøk samme ettermiddag. De hadde i fellesskap bestemt at Kaia skulle bo en stund hjemme hos dem. Politiet hadde fortsatt nøklene til huset deres, og når sant skulle sies var ikke Simen heller så veldig lysten på å bo i det huset igjen. Han hadde lånt en hybelleilighet på jobben i disse vanskelige ukene som hadde gått, siden  den tragiske hendelsen.

Didrik kom ut i ettermiddagssolen, det var deilig med frisk luft, han hadde sittet i avhør hos politiet siden kl.09.00 om morgenen og han visste ikke helt hva han sulle tro. Men hans forklaring ville muligens være til nytte for Boye, stakkars kar, han måtte ha det jævlig nå, men Didrik var litt glad også for at det ikke var i hans hjem dette hadde skjedd. Og etter dette ville han bli mer forsiktig med å låne ut kåken sin til kompisene sine.

Boye har fått meldeplikt på politivakta, hver dag, inntil videre, og det ser ut til at han slipper mer straff, ettersom vitneavhør og prøveresultater kommer inn og styrker Boyes egen versjon av det som har skjedd. Men det er med tungt hjerte, han stiller i vennenes felles begravelse i morgen.

Han har nettopp fått vite av Ramonas venninne at hun var Hiv smittet og mest sannsynlig ville utvikle Aids i løpet av kort tid. Han kan ikke fatte og begripe hvorfor Ramona har gjort dette mot han. Han må se å få sjekket seg så fort som mulig. Han var langt fra klar for å dø i løpet av noen få år.

Etter en lang uke med mye prøver skrives Kaia ut fra sykehuset og flytter hjem til mor og far. Simen har fått med seg noen kompiser som hjelper til med å pakke alle tingene deres, så det blir klart til flyttebilen kommer i slutten av mnd.

Vi har solgt huset i Villaveien og kjøpt et nytt hus som ligger nærmere mor og far, for verken Simen eller jeg orker å bo i huset igjen. Vi kaster en del av møblene og kjøper nytt, men de nye blir ikke levert før i neste mnd, fordi varene måtte bestilles fra lager. Jeg gleder meg til å flytte inn i det nye huset med Simen og han har lovet meg å ikke ta med overnattingsgjester hjem, uten at vi har blitt enige om det på forhånd.

To mnd, har gått nå og Boye har fått svar på prøvene sine. Han er blitt Hiv smittet etter natten med Ramona og nyheten tynger han voldsomt. Han skaffer seg en pistol og går til Ramonas grav. Boye sitter der lenge og snakker ut i natten. ”Hvorfor Ramona? Hvorfor gjorde du det? Var det dette du ville”, sa han før han satte pistolen mot hodet og trakk av.

Kaia satt og leste avisen om morgenen og kvakk til,  når hun kunne lese:

Mannen fra Villaveien funnet skutt på kirkegården, funn på åstedet tyder på selvmord.

Kaia la fra seg avisen og gikk ut i hagen, nå visste hun at alle tre var døde, de som hadde vært i hjemmet deres den kvelden / natten i Villaveien. Hun følte en merkelig ro innvendig, der hun gikk rundt i den nye hagen og tenkte på hvordan hun skulle fortelle Simen om nyheten hun bar på.

Hun var gravid og de skulle bli foreldre om 8 mnd. Hun var spendt på hvordan han og foreldrene ville ta nyheten om familieforøkelsen, selv om hun innerst inne visste at det var noe de alle hadde ønsket seg lenge. Endelig smiler lykken igjen til Simen og Kaia.